Historie (1965-1990)

De siste par årene har det vært et ganske stort generasjonsskifte i dykkergruppa. I forbindelse med omleggingen til nye nettsider, syntes styret det var på sin plass å grave litt i historiebøkene for å finne ut hvordan det hele startet. Undertegnede snakket nylig med en gammel DG'er som var en aktiv UV-rugbyoppmann for over 20 år siden, og han nikket gjenkjennende da jeg fortalte om DG anno 2007. Vi har i dag en stor og aktiv dykkergruppe her ved NTNU med mange stolte tradisjoner. Her kan du lese hvordan det hele startet:

På NTHFs generalforsamling 18 november 1965 foreslo Per Gunnar Sneen og Snorre Dag Bronder å opprette en gruppe for dykking. Etter noen innsigelser om økonomi, sikkerhet osv. gikk forslaget gjennom, og DYKKERGRUPPA var født. De første årene var nokså dulgte. I perioden før DykkerBulletinen har de små historier og beskrivelser av DG 'ernes liv og virke lett for å bli glemt. Men takket være "Nissa's" (Nils-Erik Hannisdal, hummergaffelen i 1983) utmerkede arkeologiske innsats har en del opplysninger kommet ut fra glemselen.

Hovedverket i denne sammenheng er hans "Dykkergruppa's historie" fra 1983. Og i perioden etter at denne ble utgitt er utgravingene betraktelig enklere, med god hjelp av en utmerket samling bulletiner.
De første 5 år lå medlemstallet på ca. 20. Man limte våtdrakter selv, og kjøpte ventiler som byggesett fra Drager. Et dykkekurs kostet et par hundringser, men så var vel ikke studielånet på så mye mere heller. Det er verd å merke seg at en luftfylling den gang kostet 10 kroner! (red.anm: I 1990 ble den satt opp til 15,- og i 19XX ble den fastsatt til 20,- som også er gjeldende i 2007.)

Områdene rundt Trondheim utforskes, man skaffer seg porselen "mit adler und swastika" fra Åsenfjorden, og finner bilvrak på Østmarkneset. Akk ja... den pionertiden! Etter som gruppa blir større og aktiviteten øker ser man seg råd til å skaffe kompressor. Den kommer i 1970. Man reiser på høstdykk til Hitra, og hygger seg med velsmakende skalldyr. Den gang var det jo lov å fange de sorte... Hjemme i Trondheim arrangeres temakvelder med film og foredrag.
DykkeBulletinen kommer med sitt første opplag i 1971. Med 1-2 stensilerte sider saklig info er den nok bare en sped begynnelse på det vi kjenner i dag, men kaller seg allikevel "Norges svar på Skindiver". En leser spør etter "morsommere" stoff, men blir bryskt henvist til Mad og Morgan Kane. Tidene forandrer seg!

I et par år roterer en del av virksomheten omkring motorskøyta Bror l. Men denne forsvinner sammen med sine pensjonerte eiere i 1975. I 1974 blir R/Y Breiflabben (R/Y = Ro-Yacht) innkjøpt, men denne kan selvsagt ikke dekke savnet. Kjempegummibåt med 50hk ønskes, men druknes av synkende interesse. Imidlertid går 6 DG’ere til innkjøp av motorkutteren NOR i 1976, og konverterer denne til lystyacht. M/K Nor blir i klubben til 1982.

Breiflabben er forresten også med (red.anm: Selges som rafting flåte.), i "nesten" flyt-bar stand. Forutsatt at vannet er flatt, lasten er liten og det er ofret en sau (red.anm: Hvorfor ikke et kveg?!?)
Det er morsomt å se hvor mange av DG's tradisjoner og virksomheter som allerede var i gang omkring 1975. Vi har Høstdykk, Torsdagsmøter, UV-Rugby (dengang UV-polo), Munkholmen rally, Boka (dengang i st.p. 188), NDF medlemskap, utleieutstyr og Dykkerbulletinen.

I 1976 flyttes høstdykket til Mausundvær utenfor Frøya. Der blir det holdt til 1982, da forholdet mellom DG og lokalbefolkning gradvis er blitt verre og verre. Dette kan nok tilskrives en litt gjensidig manglende forståelse for hverandres oppførsel og kulturbakgrunn. Det sies at mye av årsaken kan spores tilbake til "slaget på Mausundvær" sist på 70-tallet, da en torsk gjorde sin entre på dansegulvet under en fest på en lokal tilstelning. Tiltaket ble ikke vurdert som humoristisk av de lokale helter, og torskens partner var jaktobjekt for resten av kvelden.

Siden kom beskyldningene om å drive kommersiell fangst for salg i Trondheim, og med en trykkfallsyke på toppen var fiskekassen full. ("Når det går på liv og helse løs, så kan det ikke bare være for morro skyld!") DG ble tatt opp som sak på møte i Aursøya fiskarlag (!) og det ble vanskelig å få leid lokale for høstdykk. Og dermed gikk høstdykket over til naboøya Sula.

Men tilbake til -70 tallet! Noen DG'ere deltar på utgravingen av fregatten "Perlen" utenfor Ladehammeren i 1975-76. Dette fører senere til opprettelsen av MAUT (Marin Arkeologisk Utvalg i Trøndelag), med noe DG deltagelse. DG får plass i MAUT's lokaler i Kjøpmannsgata 50 i 1977, og har dermed eget møtelokale. Dette beholdes til kommunen behøver det i 1980. Styret utvides naturlig nok med barsjef og lokalebestyrer.

I 1978 utvides turvirksomheten til også å omfatte Rødehavet og Røros (Ser dere navnelikheten?? ..men det er utenpåååå!). Rørosturene har jevnt over holdt seg, med den forskjell at det er flere år siden de har gått til Røros! Rødehavsturene ble det også flere av i et par år framover, kanskje en tradisjon det er verd å ta opp igjen? (red.anm: Hvem betaler?)UV-poloen forandrer regler og navn i 1979, og blir til UV-rugby. Hva er vel mere naturlig enn at DG arrangerer det første NM i dette nye spillet? Laget havner sånn midt på skalaen resultatmessig sett, men arrangementet går selvsagt til topps.

I 1980, ved DG 's 15 års jubileum får vi en "gave" det har vært mye glede med; en vennskapsklubb! Den nystiftede dykkeklubben ved den tekniske høyskolen i Helsinki, PSK Kupla kommer på sitt første besøk til Norge. Våre finske venner får et finnedykk de sent vil glemme, med friskt Atlanterhavsvann og kamskjell. Besøket besvares med en gjenvisitt utpå nyåret, forløperen til de årvisse Kabel-konferanser!

Holger Hanssen tildeles en kjempe-bløtkakemedalje for lang og tro tjeneste, og denne forsterkes året etter med en hummergaffel. DGs høyeste utmerkelse "Hummergaffelen", med inskripsjon "DG takker") er født!
Samme år utvides styret med en sikkerhetsleder, og naturlig nok blir det kjøpt oksygenutstyr. Året etter kommer også nye sikkerhetsregler. Om dette fører til sikrere dykking er dog uvisst. I 1982 sprenges ulykkesstatistikken med 2 tilfeller av trykkfallsyke, med helikopter og bergenstur ++.

Bulletinen utvides fra sine få stensilerte sider til en moderne datamaskinert og tekstbehandlet trykksak. Sidetallet øker år for år, og antall nummer stabiliserer seg på 4 i året. De to neste hummergafler har nær sammenheng med hardt arbeid for bulletinen; Gunnar Dørum i 1981 og Ivar Myklebust i 1982. UV-rugbylaget er i framgang, og oppnår brukbare plasseringer overalt unntatt på NM. Men plassen i A-puljen holdes (bortsett fra i 1983, men da ble vi B-mestre!) tiltross for sterk nivåøkning blant konkurrentene. Dog er innmarsjen og banketten også sentrale punkter i en DG'ers rugbyliv, og med antrekket badebukse og snippkjole er vi uslåelige. Videre er nok DGs bruk av supportere et sterkt og seiersskapende innslag. Kanskje tid for å forsterke denne tradisjonen igjen?

I 1982 snakker Roar Pedersen litt for høyt om dykkeforholdene i sin hjemby, og må bevise sine påstander med en DG-tur. Og dermed er Ålesundsturen født (og vi har nok en hyggelig vennskapsklubb). DG'erne lar seg imponere av Consul Carl Fisser, klart vann og en heidundrende "Good old days-fest”. Dette fører selvsagt til at Roar blir tursjef i de to følgende perioder, og får hummergaffelen i 1984. Som deltids busssjåfør i Klæburuten fikk han også andre muligheter for å løfte turene til tidligere uante høyder. Klæbusser ble et begrep og et "must" for vellykkede DG-turer.

Som nevnt var 1982 det siste høstdykk til Mausundvær. Året etter ble det flyttet over til Sula, litt lengere ut mot vest. Det var en behagelig overraskelse å oppdage at dykkeforholdene om mulig var ennå bedre. På Sula kunne man dessverre merke noe av "Mausundværsyndromet", da de lokale smådævlene brøt seg inn og rundstjal finnedykket i 1984. Siden har aldri høstdykket vært mer enn to år på samme sted. I 1985 kan man på en måte si at ringen var sluttet, da høstdykket kom tilbake til Hitra. Nærmere bestemt Olderøya utenfor Kvenvær. Minimalt konfliktgrunnlag (et eldre ektepar som vi så svært lite til), men ikke så bra dykkeforhold (lang båttur til gode steder), og nokså slitt hus.

Etter tapet av lokalet i Kjøpmanns-gata ble Torsdagsmøtene og Grøtfesten flyttet til Byggkjelleren (eller Aar-hønekroa som den nu heter) på Moholt. Og der holdes de til vi kunne flytte inn under eget tak i "Dypet".
Etter mye lobbyvirksomhet i Samskipnaden ble DG tildelt et kjellerlokale i F-4 (Nuværende Herman Krag's vei 27). Oppsparte midler for kjøp av ny båt omkanaliseres øyeblikkelig til denne. Under Einar Brønlund's (Dr.M) ledelse gikk arbeidet fram fra gulvstøping på sommeren 1984 gjennom veggknusing og snekkerarbeider til åpning i mai 1985.
Det var til å begynne med sterk uenighet om vi overhodet skulle bygge badstue i "Dypet", men en gave ved 20-års jubileet (selvsagt fra Kupla) satte stopp for denne diskusjonen. Hva skal man med en badstuovn uten badstu? Det tok imidlertid ennå 2 år med byråkrati og synkende dugnadsinnsats før denne sto ferdig. Og i dag får vi vel være glad for at det gikk som det gjorde?

1985 var et begivenhetsrikt år! 20-års jubileum, hele 3 hummergafler utdelt (Kolbjørn Kirkebø, Einar Brønlund og Morten Person), åpningen av "Dypet", Tiggerbrevkampanje gir 11000 i slunken kasse, NDF holder dykketinget i Trondheim (med "Kun for din Snorkel" og DG-assistanse), dykkelederkurs og marinarkeologi kurs, første kvinnelige formann (Lene Torgersen, hummergaffel 1986) og sist men langt fra minst: Den første DG-cup i UV-rugby!

Rugbyens stadige framgang førte til at vi stilte med 2 lag til DG-cup, (og fikk l. laget på nest siste og 2. laget på nest første plass. Forvirrende? Ja, men DG er DG). Videre til NM i Egersund i 1986 hadde vi også 2 lag, med l. laget (til en forandring) på 4. plass. Ingen som var med kan vel glemme tog-toga turen hjem igjen? De som var med kan vel glemme??

På Ålesundsturen i 1986 ble det utviklet en ny perversitet som skulle sette sine spor i DG for et par år framover. Tursjefen og materialforvalteren ble på mystisk vis truseløse, uten at langbuksa var skadet, trusetrikset var født! Og selvsagt utartet det seg over alle støvleskafter... Ennå i dag kan det være farlig for en nybegynner å spørre; "Hva er trusetrikset?"

Tursjefstillingen ble som regel holdt av møringer, men da en kristiansunder overtok vervet fikk DG straks et nytt punkt i turprogrammet. Kristiansundstur ble et fast innslag som vår/senvintertur i noen år framover. Utpå høsten ble det gjort et forsøk på introduksjonstur for de nye, men denne fikk snart et preg av "Skremme bort både de nye og de gamle" tur. Opptil flere deler av arrangementet gikk til h..... og da turen ble avsluttet med et dykk i full storm (!) var det lite igjen av både sikkerhetslederens og tursjefens ære.

Året 1987 innledes med dykkelederkurs før Ålesundsturen. Ideen om egen dykkeskole vokser, og blir nesten til et krav når dykketinget 1987 vedtar at alle dykkere i NDF-klubber skal ha CMAS sertifikat. Utpå høsten blir det så arrangert B-kurs (Instruktørkurs) i Trondheim, med stor DG- deltagelse.

Etter sterkt engasjement av bulleredaktør og trekkspiller Knut Hunstad ble den gamle ideen om et DG-band tatt opp, og "Rock-Massage" ble et støyende innslag på de fleste arrangementer. En viss trombone var spesielt trommehinnesprengende på NM i Molde! Vi imponerte forøvrig med 2 herre og et damelag (Som byttet kjønn under innmarsjen), og en dundrende hurtigrutetur. Sportslige resultater? Jo det ble endelig en medaljeplass da dame-DG (kjæle-DG) hektet inn litt sølv. Ekstra mange DG 'ere blir i Trondheim denne sommeren, noe kjellersjefen er spesielt lykkelig over. Dugnadsarbeidet fortsetter i badstua, og torsdag 6. august kunne strømmen kobles på! Høstdykket flyttes dette året til Bjørnsund utenfor Molde. Dette er et avfolket fiskevær med mye plass og lav befolkning. Dykkeforholdene er utmerkede, med svært kort vei til bra plasser.

Og så begynner "Alt med svømmeføtter" perioden. Det går kort sagt ut på at alle mulige idrettslige utskeielser (muligens unntatt svømming) skal utføres med svømmeføtter på bena. 10-kamp, 10000 meter, Olavsstafetten... Det kulminerer med at Hans Vindvad, Knut Hunstad og Endre Pedersen (med Kari Thyholt som kontrollør) trasker gjennom orienteringsløpet Hu-og-Hei.(red.anm: På 17 timer og noe.) Om det var et aktivt år? Ja, skal vi gå etter bulletinen så var det nok det. Nr 5. 1987 (Jada, jada, nr 3. forsvant i dimman...) er den største som noen gang er kommet ut med 96 sider! Den har nok både Marmenell og Dykking problemer med tenker jeg.

Noe av det første som skjer i 1988 er opprettelsen av DGs dykkeskole. Sveinung Rørvik (hummergaffelen 1988), tidligere materialforvalter og sikkerhetsleder blir den første rektor. Skolens aller første oppdrag blir naturlig nok å konvertere DGs ikke-CMAS'ere etter NDF godkjente prøver. Vi arrangerer NM i UV-Rugby, og klarer det ganske bra. Den gode Sveinung er også sjef for dette, og jeg begynner å lure på hvordan han fikk tid til alt! Og senere går det slag i slag. Med alt det vanlige, og enda litt til. Det er rugbydommerkurs, dykkelederkurs og mange turer til Runde, Kristiansund, Ålesund, Thailand, Stokksundet, Florida, Flå, Australia, Bjørnsund, Frøya, Sørlandet og selvsagt Finland!

I 1989 splittes igjen UV-Rugby NM i et A og B mesterskap. Damene oppnår en hederlig 2. plass mens gutta nok en gang havner på midten. Det går heller ikke noe bedre for andrelaget på B-NM. (I parentes bemerkes at i 1990 ble hele B-NM avglemt(!!) i fra rugby oppmannens side. Noe som selvsagt medførte at trusetrikset ble gjenopplivet og eksekvert.)
Videre fortsetter vel alt som før... Turer, fester, svømmefotløp og UV-Rugby fortsetter i det uendelige til deltagernes glede. Høstdykket flyttes i 1989 til Ringholmen ved Tustna utenfor Kristiansund. Dette er et nyopprettet sjøsport/dykkesenter, med noe høyere priser enn det vi har opplevd tidligere. Men vi slipper å lage maten selv og dykkeforholdene er fortsatt utmerkede så da så...

Historiens tilbakeskuende klarsyn dimmer ut i det kaotiske presens, og denne beretningen går mot slutten. Dykkergruppa har eksistert i 25 år (red.anm: 42 år i 2007) med skiftende stilarter og hovedretninger.
Dette historiske tilbakeblikket er hovedsaklig skrevet for å gjøre nye medlemmer oppmerksomme på de begivenheter som har vært, til inspirasjon og støtte for å få ideer til nye sjøslag. Det er selvsagt mulig å sette seg ned å si: "Sånn var det ikke i gamle-DG", og murre over ungdommens svakheter. Men jeg tror forskjellene mellom gamle og nye DG’ere er forbausende små. Kanskje folk som tiltrekkes av livet under vann er en nokså homogen gruppe fra år til år? Litt gal må man jo være for trives i det våte og kalde element På en annen side kan det være at miljøet i DG virker sterkt ensrettende. De som ikke tåler "de gamles" sprell forsvinner fort, og de som tåler dem er snart med på det selv.
Det viktigste må jo fortsatt være å dykke og ha det gøy, og ellers tolerere hverandres særegenheter på beste måte. Man må jo ha en viss tillit til de en skal dykke eller spille rose med. På min vei gjennom gamle Bulletiner fant jeg at Kardemommeloven var sitert i en leder fra 1983, og den vil også jeg avslutte med:

"Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill. Og forøvrig kan du gjøre som du vil!"

Rune Aasgaard, Hummergaffelen 1987. (Hentet fra DykkerBulletinen nr. 3-90)
Redigert av Håvard Holje, Websjef 2007

NB! Vi mangler historie fra 1990 - 2007, en vesentlig del av DG's historie. Jeg bladde igjennom de utgavene av Bulla som jeg fant på dypet, men klarte ikke å oppdrive noe særlig nyere historie. Er det noen som er i besittelse av nyere historie etter 1990, enten trykt eller etter hukommelsen, så er det bare å ta kontakt med websjef web(at)dykkergruppa.no eller en annen i styret. Vi setter pris på alle bidrag!!